En annen måte å effektivisere behandlingen av livsstilsykdommer på!

Når samfunnet endrer seg, må behandlingen gjøre det samme. «Dette jævla helsesystemet fungerer jo ikke», sier pasienten og ser på meg. Jeg er den sjette legen han har hatt på få år. Han er feiloperert, sier han. Ingen tar ansvar. Han blir sendt mellom instanser.

Han blir sendt mellom instanser. Han er ferdig. Jeg har aldri møtt ham før. Men jeg har møtt frustrasjonen hans mange ganger. I Lofoten. I Vesterålen. I Tromsø. På Karmøy.

Vi snakker en stund. Når han går, har vi gjort en avtale: «Vi sees på onsdag klokken 11:15. Utenfor CrossFit-senteret.» Det er ikke et sted man forventer å møte fastlegen sin. Men kanskje er det nettopp det som er poenget. For det denne pasienten opplever, er ikke et enkeltstående tilfelle. Det er en del av noe større.

Den offentlige diskusjonen går høyt, både om pasientene og om systemet. Noen leger peker på individet: Vi tåler mindre, forventer mer og har blitt dårligere til å stå i ubehag, smerte og motgang. Andre peker på samfunnet: Vi lever mer stillesittende, mer alene og med mindre struktur i hverdagen, på måter som over tid gjør oss syke.
Samtidig diskuteres fastlegeordningen som aldri før. Det er for få leger, for lange lister og for høyt press. Mange pasienter opplever at de ikke får den oppfølgingen de trenger, og mange leger opplever at de ikke strekker til.

Sykdomstilpasning
Alle disse beskrivelsene treffer noe vesentlig. Men de løser ikke problemet. Vi som leger og behandlere må også ta ansvar for hvordan vi møter det. I dag møter vi stadig flere pasienter med smerter, utmattelse, uro, lav funksjon og en opplevelse av å ikke mestre eget liv. Noe av dette kan forklares medisinsk. Mye kan ikke det. Ensomhet, stress, manglende struktur og vedvarende belastning er ikke bare bakteppe rundt
sykdommen. Det er en del av sykdomsbildet. Det er også et tegn på at behandlingen ikke er godt nok tilpasset den virkeligheten pasientene lever i. Likevel gjør vi ofte det samme som før. Vi samtaler, gir råd, justerer medisiner, og sender
pasienten tilbake til de samme rammene som bidro til at de ble syke.

Et alternativ er å organisere behandlingen annerledes.
I et behandlingsopplegg, basert på etablerte prinsipper for behandling av flere
livsstilssykdommer (1), samles pasienter i faste grupper flere ganger i uken. Opplegget startet i Tromsø kommune og er senere videreført i Reine kommune i Lofoten og Karmøy kommune. I Karmøy deltar mellom 7 og 16 pasienter i hver gruppe. De har ulike diagnoser, blant annet fibromyalgi, MS, lipødem, angst, depresjon og langvarige smerter, men deler mange av de samme funksjonelle utfordringene.

Opplegget er strukturert og forpliktende: faste grupper, to treningsøkter i uken, tilgang til badstue med gradvis eksponering for varme og kulde, og økter med pust og regulering av nervesystemet. Her lærer pasientene å regulere kroppen, og gradvis få tilbake tilgang til ro, mestring og kapasitet.

Mari-Mette
En av pasientene i dette opplegget er Mari-Mette. Hun bor i Tromsø, men deltar fortsatt i prosjektet sammen med pasientene på Karmøy, via skjerm. Når økten starter, hilser hun inn fra stua si. De andre sitter klare. De kjenner hverandre. De vet hva som skal skje. For åtte måneder siden hadde hun ikke trent på 20 år. I dag møter hun opp flere ganger i uken og gjennomfører øktene. Hun gjør det hun tidligere ikke fikk til. Det handler ikke bare om vilje. Det handler om at behandlingen nå treffer det hun faktisk manglet. Der hun tidligere stod alene, møter hun nå de samme menneskene over tid. Der hun manglet struktur, har hun nå faste rammer å møte opp til. Der hun ikke fikk det til på egen hånd, gjør hun det sammen med andre, som en del av behandlingen, ikke som noe hun må få til i tillegg.

Det har også påvirket helsen hennes. Hun har fått bedre funksjon i hverdagen, mer energi og en opplevelse av mestring hun ikke har hatt på lenge.
Det vi ser her, er ikke bare en enkelt pasienthistorie. Det er en annen måte å tenke behandling på. Når pasienter får struktur, gjentakelse og oppfølging over tid, skjer noe annet enn i en enkelt konsultasjon. Behandlingen flyttes fra noe som skjer i korte møter med legen, til noe som skjer i pasientens egen hverdag – flere ganger i uken. De behandler i praksis seg selv.

Mer effektiv pasientbehandling
Dette gjennomføres som en del av et pågående kontinuerlig faglig behandlings,- utvikling og organisering evaluerings arbeide. Deler av opplegget, som fysisk aktivitet, er godt dokumentert og støttes av kommunen som en del av behandlingstilbudet. Andre elementer, som pust og varme- og kuldeeksponering, er områder som mange andre ønsker få inn i behandling, og som her brukes som supplement innenfor tydelige rammer, og med tydelig informasjon til pasientene om hva de deltar i,- helt uten kostand for de.

Det gir en helt annen effekt. Men det gir også noe annet: Kapasitet.
En fastlege har normalt tid til rundt tre pasienter i timen. Over en formiddag tilsvarer det rundt 12 konsultasjoner. I dette opplegget følger én lege opp flere pasienter samtidig. I Karmøy deltar 16 pasienter i behandlingen, med fire timer organisert oppfølging. Det tilsvarer 64 pasienttimer, i stedet for 12 enkeltkonsultasjoner. Det er en mangedobling av kapasiteten. Det er ikke bare mer effektivt. Det er en helt annen måte å bruke fastlegens tid på. Samtidig får pasientene tettere oppfølging, ikke mindre. De møtes flere ganger i uken,
ikke hvert halvår.

“Ta deg sammen?”
Et viktig poeng er at vi ikke sier til pasientene: «Nå må du ta deg sammen.» Endring skjer ikke fordi vi ber folk skjerpe seg. Den skjer når vi gjør det mulig å ta et annet valg – og faktisk gjennomføre det. I dette opplegget ligger beslutningen hos pasienten selv. Men rammene gjør det enklere å stå i den beslutningen over tid. Trening, pust og regulering blir ikke noe man skal få til alene, men
noe man møter opp til, igjen og igjen. Kraften til endringen kommer innenfra hos den enkelte. Men behandlingen må være rigget slik at den kan tas i bruk i hverdagen.
Vi har erfart at dette ikke er avhengig av spesielle lokaler eller utstyr. Det har fungert fra et lite venterom i Tromsø, fra en rorbu i Lofoten, fra treningsrom, legekontor og stuer rundt omkring i landet.

Det avgjørende er ikke hvor det skjer. Det avgjørende er hvordan det er organisert. Over tid ser vi hva det gjør:
Pasienter kommer tilbake i aktivitet og arbeid. De får bedre funksjon i hverdagen. De
opplever mestring, og begynner å ta ansvar for egen helse.
Og noe mer skjer: Pasientene bidrar til hverandres utvikling. Det er vanskelig å få til i en tradisjonell konsultasjon.

Dette fungerer allerede i praksis. Likevel er denne typen behandling i liten grad integrert i det ordinære behandlingstilbudet. Den offentlige diskusjonen stopper ofte ved beskrivelsen av problemet. Noen ganger må vi tenke nytt for å faktisk løse det.
For når samfunnet endrer seg, må behandlingen gjøre det samme.

For mer informasjon om opplegg og resultater, ta kontakt med
Eivind Antonsen Segtnan
Tlf. 47700777
E-post: eivind.antonsen.segtnan@gmail.com

Referanse:
1) NEL : https://legehandboka.no